onsdag 31. oktober 2012

En garasje blir til...


Det har blitt snekret som bare det, innimellom alt som har skjedd i sommer, og garasjen begynner virkelig å se ferdig ut. Nå er det bare noen småting igjen :)

 
Veggene ble reist, og da ble det lettere å forestille seg hvordan den kom til å se ut til slutt. Jeg var redd den ville se for stor ut, men nå synes jeg ikke det lengre. At deler av utsikten mot naboen og heia er forsvunnet tar det lengre tid å venne seg til. Min mann mente at vi burde hatt garasjen gjennomsiktig siden han syns jeg er så nysgjerrig, men jeg mener han er like nysgjerrig bare han ikke vil innrømme det. Selv naboene mente det ble uvant og ikke kunne følge like godt med på hva som skjedde her nede, og vi synes alle at en skilt løsning om hva som foregikk hos hverandre hadde vært bra, hehe.
 
 
Takstolene er på plass og vi får et ganske stort rom på toppen av garasjen, hva det skal brukes til er enda ikke bestemt. Men det jeg vet er at det blir deilig å få orden, en plass til å lagre ting. Bilen får stå under tak og bare det er fantastisk.
 
 
Garasjen er blitt svart! Å jeg er glad for at det ikke er denne fargen den skal være for bestandig. Det hadde blitt mørkt og trist!
 
 
Vinduene er på plass og taksteinen er lagt. Det var en varm jobb å legge de ut. Men det gikk fort når vi bare kom i gang.

Så var det valg av garasjeporter og utelamper, det er mye å velge mellom men valget falt på noen slette grå porter med glass vindu i. Utelampene ble noen litt lysere grå som lyser opp og ned.

Endelig er alt på plass og garasjen ser sannelig meg ferdig ut, men fortsatt mangler snøfangere og lys inni garasjen. Inni er det ikke gjort stort, men jeg er godt fornøyd med alt vi har rukket tross alt. Så nå venter vi på at kveldsmørket skal senke seg sånn at lysene kan tennes;) Stas!

Ha en fin kveld, klem :) 

torsdag 4. oktober 2012

Livet blir ikke alltid slik vi tror!


Det er lenge siden jeg har blogget nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart det. Det har vært for vanskelig, for vondt å kjenne på. Verden føles så urettferdig, den er så brutal. Man har ingen garanti, og livet blir ikke alltid slik vi tror.

 
Det er nå gått over en måned siden Pappa døde, en måned der man har gått mer eller mindre i en døs. Tiden stopper litt opp, det føles så uvirkelig, men samtidig vet vi at det er sant. Vi viste alle hvilken vei det gikk, men samtidig levde vi hele tiden i håpet. For min egen del var den verste dagen jeg har opplevd, dagen vi fikk diagnosen. Ikke den dagen pappa døde. Det å vite at du skal miste en du er glad i, er ufattelig vondt.


I morgen begynner nok et nytt kapittel i våre liv, elgjakta starter og denne gangen uten vår kjære Pappa. Det blir rart, uvirkelig og også vondt, elgjakta betydde veldig mye for deg. Det var du som var oppe først, kokte egg og stelte i stand, stresset i vei og var alltid en av de første som var på plass om morgenen jaktdagen.


I år er det jeg som er jaktleder, og jeg håper å kunne bli en like god leder som du var. Tilliten jeg har fått er jeg glad for. Det er et stort ansvar, mange beslutninger og avgjørelser som skal tas. Du var og er mitt store forbilde, du hadde alltid et godt råd å gi og rådene tar jeg nå med meg. Selv mens du var syk, var jakta noe du var svært opptatt av. Du snakket om elgjakta i år, om hjortejakta og om Tilla du håpet skulle få et rådyr.

Jakta betydde så mye for deg, og den betyr mye for oss alle, men jakta kommer aldri til å bli den samme uten deg, vi savner deg så ufattelig masse Pappa. Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med deg og fått råd, jeg føler meg så rådvill innimellom, men jeg vet du alltid vil være i våre hjerter og følge oss derfra. Vi skal ta vare på de gode minnene, og tenke på de når ting er tungt og savnet er stort. Elgjakta er her og vi er klare for morgendagen, så godt det lar seg gjøre, så håper vi at det blir noen fine dager, med mange fantastiske folk rundt oss. Vi er heldige som har så mange gode venner og familie rundt oss. Å ikke mist alle på heia, vi setter stor pris på dere alle.

 Stor klem fra Kjersti